I forbindelse med ferien nå, med litt forventninger, hyggelige opplevelser og konstant aktivitet har jeg gått rundt og nynna på en veldig fin sang. Den fungerer som en bønn og lengsel i hverdagen.
Herre, gjør det stille i mitt indre,
Senk din dype fred i sjel og sinn.
Send meg så i verden ut å lindre
deres nød som tårer har på kinn.
~~~~
Herre, gjør det stille i min tanke
Så den kun kan romme deg og ditt!
La meg så til bange sjeler vanke,
Og fortelle dem hva du har lidt!
~~~~
Gjør det stille om meg her på ferden,
La meg være en av dine små
Som kan ydmykt vandre frem i verden
Med litt sol hvor dagene er grå!
~~~~
Herre, gjør det stille! Herre, ta meg
Som den minste tjener i din flokk!
Kun når alt mitt eget ligger bak meg,
I din nåde har jeg mer enn nok.
Også noen fortellende ordtak til slutt:
"Du får en god ferie hvis du tilbringer den blant folk som har mer uklare forestillinger om tiden enn deg selv" (Ukjent)
"Mange ødelegger ferien sin fordi de gjør for mye når de ikke gjør noe." (Ukjent)
"Troen slutter der bekymringene begynner, og bekymringene slutter der troen begynner." (Georg Müller)
